torsdag 8. august 2013

Min gamle venninne

I dag fikk jeg en telefon da jeg satt på jobb. Fikk vite at min 90 år gamle venninne lå på Ullevål, med blødninger på hjernen etter et stygt fall.

Foto: Pinterest




Viser seg at hun har falt på badet sitt hjemme for to dager siden. Hun hadde ikke ringt meg før, hun ville ikke være til bry. Jeg er jo så opptatt med jobb, familie og venner.

Aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt til henne at hun på ingen måte er til bry. Faktisk synes jeg det er mer til bry å ikke vite hva som har skjedd, enn det er å få telefon når som helst på døgnet, så jeg kan hjelpe til.

Jeg møtte min venninne da jeg flyttet inn i etasjen over henne, i et hus på Nordstrand, for 11 år siden. Da var hun nylig blitt enke og jeg var gravid. Jeg kunne ikke lage mat eller bake kaker før jeg fikk barn, så jeg øvde meg på det, og hun var min prøvesmaker. Hun hadde mistet sin mann og manglet dermed en å drikke kaffe med, så den sommeren lærte jeg meg å like kaffe. Vi satt i hagen hennes og koste oss.

I dag anser jeg henne som familie. Hun kaller meg sin reservedatter og jeg tenker på henne som en bestemor. Verdens fineste sådan.

For to år siden ble hun brutalt kastet ut av leiligheten hun hadde leid i nesten 50 år. Nye eiere ville rive gården, og hun mistet dermed hjemmet sitt og den lille hageflekken hun var så glad i. Etter litt usikkerhet fikk hun til slutt plass i en eldrebolig. Fikk sin egen leilighet, med kantine i første etasje og mulighet til å ringe på personalet (kun dersom det skulle være helt krise). Hun trives godt der, og er som vanlig altfor takknemlig. Min mening er at hun betaler altfor dyrt for den leiligheten i forhold til hva hun får. Men hun føler seg i alle fall trygg, og er glad hun har sitt eget sted, med egne møbler og en dør hun kan låse.

Nå har hun altså falt, som så mange ganger tidligere. Utrolig nok, og heldigvis, overlevde hun denne gangen også. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har falt og slått seg. Vi snakker nakkebrudd, svære blåmerker, kuler og mange sting.

Hun har nå fått en blødning/utposing på hjernen. Hadde det skjedd med en yngre person, ville de ha operert henne. Men siden hun er såpass gammel, må de bare la blodet være der. Og hva gjør de nå? Jo, sender henne hjem. Alene til leiligheten. I taxi!

Det går jo ikke an. Jeg dro selvsagt bort og hentet henne, fikk snakket med sykepleieren som var der. En søt jente som viste forståelse for at jeg mener det er uforsvarlig å sende henne hjem i den tilstanden hun er i, men som ikke kan gjøre noe.

Først må bydelen informeres (de er informert nå!), så må de sende et innsatsteam, enten i morgen eller over helga (!) som skal vurdere om hun trenger mer hjelp. Hallo!? Om hun trenger mer hjelp? 90 år, skade på kropp og hode, kan ikke gå, husker ingenting. Og selv om hun selvfølgelig ikke klager, er det lett å se at hun har smerter.

Kjørte henne hjem, fikk støttet henne inn og plassert henne i godstolen, serverte litt mat og la fram telefon og fjernkontroll, satt fram gåstolen og skrev opp mitt telefonnummer (siden hun ikke klarer å huske det etter fallet) og telefonnummeret til de som jobber i huset der. Har avtalt at personalet sjekker innom henne, samt kommer med frokost og middag de neste dagene (dette sender de regning på senere). I morgen tidlig skal bydelen ringes, og jeg skal gjøre mitt beste for at de får på plass et innsatsteam NÅ.

Håper virkelig hun kan få hjelp nå. Er litt redd for at det blir midlertidig sykehjemsplass, for da hun lå på Lambertseter sykehjem en annen gang hun falt, ble jeg rystet! For et skittent, ukoselig sted, med sure ansatte og ingen service på noen måte.

Husker jeg måtte komme opp ens ærend for å hjelpe henne på toalettet, for personalet ble så grinete da hun "maste" om hjelp. Og på toalettet fløt det med papir og skitt. Da jeg ba om å få et nytt pussbekken til henne, fikk jeg beskjed om at jeg kunne gå på lageret og lete selv. Da jeg spurte om hun kunne få kaffe, løftet pleieren såvidt blikket fra mobilen sin, før hun tørt sa fra at da skulle hun sagt fra når det var kaffetid. Da klikket jeg, så jeg fikk til slutt tillatelse til å gå på kjøkkenet å sette på kaffe til henne selv.

Selv om det finnes et par råtne epler som jobber i helsenorge, så er det ikke min oppfatning at det er de som jobber der det er noe feil med. De er styrt av regler og prosedyrer. Som ikke fungerer.

Jeg blir så lei meg. Nydelige, vakre, gode mennesket. Hun som er så takknemlig fordi de på sykehuset er så snille. Og så glad for å høre at hun får servert vassen ferdiggrøt på lørdagen og Fjordland-middag på søndag.

Skulle gjerne hatt henne her hjemme hos meg, men klarer ikke bære henne opp tre etasjer, og her er det ikke heis. Og så dårlig hun er nå, er det bare å glemme at hun skal greie å gå selv. Dessuten ville hun nok motsatt seg det, så redd hun er for å være til bry.

Blir kvalm av å se hvor rikt Norge er for tiden, bilparken er skinnende ny, designervesker dingler fra annenhver arm på gaten, nye, flotte bygninger skyter opp, bydeler pusses opp - men de gamle, de som har bygget opp landet vårt og alltid arbeidet hardt uten å klage, nei, de har vi ikke råd til å ta oss av skikkelig. 

Så da sitter de der da, uten å være til bry.

Politikerne bør skamme seg. Spare penger på, og overser den gruppen som fortjener det aller beste. Veldig enkelt, de klager jo ikke. Blir spennende å se hvordan det blir når min bortskjemte, sytete generasjon havner på gamlehjem. Da blir det andre saker, tenker jeg. Vi ville aldri funnet oss i dette. Nå som det gjelder noen andre, er det ikke så nøye.

Da jeg ringte min venninne nå for å si god natt, sa hun: "Ja, jeg skal sove godt. Og sover jeg så godt at jeg ikke våkner i morgen, så har jeg kommet hjem til himmelen. Og det er jo det vakreste stedet man kan være." 

Når alternativet er å være hjelpesløs og i hendene på eldreomsorgen her til lands, så har hun vel rett i det.

:(

2 kommentarer:

  1. Huff! Så utrolig trist - og provoserende :-/ Håper det ordner seg. Hun er i alle fall heldig som kjenner noen så handlekraftige som deg. Det er det slett ikke alle som har. Klemmer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Lone. Det går bedre nå. Hun får nå hjelp frokost, middag og kvelds, da serverer de mat og gir medisiner. Dessuten har de som jobber der hun bor lovet å sjekke inn til henne nå og da. Venner av henne skal også gå innom på besøk. Så da går det nok bra. :) ... Og turen vår til Spania føles ikke så vanskelig. :)

      Slett

Legg gjerne igjen en melding, setter stor pris på å høre fra deg!