mandag 18. april 2016

"Nå ja, slank og slank ..."







"Nå ja, slank og slank, sier hun og tar et solid tak i mageflesket mitt."



Jeg satt på jobben og bladde i noen gamle blader, og kom tilfeldigvis over en tekst jeg skrev for en god del år siden, for bladet Det Nye.

Den handler om kroppspress og eget selvbilde. Dette med kroppspress er like aktuelt i dag, og på mange måter kjente jeg meg fortsatt igjen i mye av det jeg skrev den gangen.

Jeg skriver blant annet at jeg vil være snillere med kroppen min framover, og det føler jeg at jeg tok tak i. Jeg la om kostholdet og ble mer aktiv. Men jeg skriver også at jeg skal slutte å snakke stygt om kroppen min, og der har jeg nok fortsatt en vei å gå ...

Du kjenner deg kanskje igjen i det?

Under bildet kan du lese teksten i sin helhet.

Det Nye - 2010


– Nå ja, slank og slank, sier hun og tar et solid tak i mageflesket mitt, før hun røsker til.
  Selv står hun der med et triumferende glis, slank og fin etter en såkalt gastric bypass, en slankeoperasjon.

  Venninnen min, som også er slankeoperert, og en annen jente jeg ikke kjenner, står ved siden av. Det som fikk den frekke kvinnen til å ta en nærmere titt på magemålet mitt, var en hyggelig kompliment om at jeg er søt og slank nok som jeg er. Med tre par granskende øyne vendt mot meg, kjenner jeg rødmen spre seg i ansiktet. Jeg vurderer å storme rasende ut av rommet, men tanken på at alle skal se den store, fornærmede rumpa disse av gårde, stanser meg.

  Etter denne pinlige opplevelsen burde kanskje nyttårsforsettet mitt være å skaffe meg en spiseforstyrrelse eller starte kronerulling for å finansiere en slankeoperasjon. Men nei. Jeg nekter! Jeg ønsker noe annet for 2010. Jeg vil være venn med kroppen min!

  Jeg krever ikke at den skal se perfekt ut og skaffe meg mer draget på by’n. Men jeg skal ha denne kroppen med meg resten av livet, og da er det tross alt viktig at vi kommer godt overens. Siden jeg forlanger at kroppen min skal støtte meg gjennom både fysiske og psykiske påkjenninger, og stå på til the bitter end, skulle det bare mangle at jeg drar min del av lasset. Jeg skal ta så godt vare på kroppen min som jeg bare kan. Spise sunn og god mat og trene og holde meg i aktivitet. Og ikke minst skal jeg prøve å slutte å snakke stygt om den.

  Noen påstår at det er lett. «Det er bare å lytte til kroppen sin,» sier de. Ja ha? Greit at kroppen min og jeg liksom er bestevenner nå, men én ting kan jeg si om den, og det er at ærlig – det er den ikke. «GI MEG STRATOS!» skriker den, når det egentlig er ruccola og asparges den vil ha. Og når jeg sier at vi må skynde oss fordi aerobictimen starter om et kvarter, påstår den hardnakket at sofa og søppel-tv er myyye bedre for meg. Og jeg synes jeg hører svaret hvis jeg, når klokken ringer om morgenen, skulle spurt kroppen pent «Har du lyst til å stå opp nå?» «Glem det!»
 
  Nei, det er hodet vi må lytte til. Fornuften. Og ikke la oss forgifte av selvdestruktive tanker. Det hjelper lite å skjære bort bilringer hvis hodet har forvrengte forestillinger om kropp, mat og utseende.

  Vi lever i en plastisk verden der kvinner legger seg under kniven og sprøyter Botox og Restylane i huden som det mest selvfølgelige i verden. Vi løfter øyebryn, pumper opp pupper, fjerner ribbein og lammer nerver i ansiktet for å unngå rynker. Vi bleker analen og opererer kjønnsleppene for å se ut som damene i pornofilmene. Hvor skal dette ende? Ikke engang rumpehullet får være i fred for skjønnhetstyranniet!
 
  Den vanligste strofen de opererte forsvarer seg med, er at de må få gjøre som de vil med sin egen kropp. Men ser de ikke at for hver operasjon blir dette mer og mer stuerent? Før måtte man gjøre det beste ut av det man hadde. Nå er det liksom bare å operere seg. Fordi alle vil se like ut.

  Nei, selv om tidens tann, en fødsel og Deli de Lucas fantastiske ostekake har satt sine spor, skal jeg gjøre mitt beste for å være glad i kroppen min som den er. Så kan de sitte der på gamlehjemmet, da. Stramme i maska og med en kropp det bare er skinn og silikon igjen av.

  Mens de har Botox-ansikter og kjeften full av skallfasetter, skal jeg sitte ved siden av med bollekinn og et virvar av linjer i ansiktet – som bevis på at jeg har rynket brynene i vanskelige stunder og glist meg til smilerynker i gode. Jeg skal drikke strawberry margaritas med masse sukker og le så dobbelthakene rister mens jeg tar meg et kakestykke til. Jeg gleder meg!

  Hva jeg svarte hun som tafset meg på magevalken? «Det du egentlig trengte var ikke en slankeoperasjon, men en stor dose sosial intelligens. Lykke til med å finne en kirurg som fikser det.»


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en melding, setter stor pris på å høre fra deg!